Finnes det ikke dårlig vær sa du?

I helgen skulle mannen i utdrikkningslag, så vi fant ut at det var best å rømme huset. Vi pakket bilen - og jeg må si jeg var svært fornøyd med meg selv da jeg klarte å få plass til både min bag, barna sin koffert, yttertøy, vogn, Ludvik sin sykkel og sykkelhjelm(!) - og kjørte avgårde for å hente Ludvik i barnehagen tidlig fredag ettermiddag. Når alle var plassert trygt i setene sine i bilen var vi klare til å kjøre. Det var bare det at lyset i taket på bilen ikke ville gå av. "Neivel, da får vi smelle igjen alle dørene på nytt" tenkte jeg mens jeg hoppet ut av bilen og åpnet og lukket alle dørene. Jeg satte meg inn igjen i bilen, men nei. Lyset ville fortsatt ikke gå av. Ny runde med åpning og lukking av dører. Dette gjorde jeg fem ganger mens de andre som var på parkeringsplassen så på meg som om det hadde klikket for meg. Av erfaring vet jeg at det ikke hjelper å prøve å fortelle folk at man ikke er sprø (da ser de bare enda rarere på deg), så det gjorde jeg ikke denne gangen. Til slutt gav jeg opp og sa til meg selv "Vi får bare kjøre med det dumme lyset da" mens jeg vred om tenningen. 

"Mamma, nå gikk det av" kom det forsiktig fra baksetet. Og der hadde jammen meg lyset gått av. Jeg måtte tydeligvis bare vri om tenningen for å få det av, og der hadde jeg løpt fem runder rundt bilen og smelt med dørene som en tulling... Note to self: bli bedre kjent med bilen.

På lørdag våknet vi på hytten til det som så ut til å bli et nydelig vær. Så feil kan man ta... De var riktignok snø på bakken, men det var jo utrolig nok i seg selv. "Det smelter fort, og det kommer nok ikke mer" konkluderte vi med da vi så den knallblå himmelen. Vi pakket sekken og kjørte til et vann det er fint å gå tur rundt, og fint for Ludvik å sykle rundt.


So far, so good...


Løsningsorienterte bestefar fant fort en stokk til å dytte sykkelen med i oppoverbakkene.

Turen begynte bra. Motivasjonen var på topp, solen skinte og fuglene kvitret. Men så plutselig og (nesten) helt ut av det blå begynte det jaggu meg å snø igjen. Flaks av vi var rett i nærheten av grillhytten der vi skulle sette oss inn og grille noen pølser. Vi hadde til og med husket å ta med fyrstikker!



Det ser varmt og koselig ut og sånn, men sannheten er at det var 7 grader i hytten. Utenfor lå Pernille i vognen og sov i snøstormen. Da jeg var ute for å se til henne klarte jeg å slå hodet rett opp i det ene hjørnet av taket. Selfies er ikke helt min greie, men jeg måtte ta et bilde for å sjekke at jeg ikke hadde stjerner flyvende i bane rundt hodet mitt.



Heldigvis fikk vi besøk i grillhytten slik at det ble litt varmere der. Pluselig var det fem freidige barn som rev opp døren og spurte om de kunne få pølser. Og før vi rakk å svare hadde de ropt til pappaene sine "Vi kan få pølser". Ti sekunder senere var hytten full. Pappaene hadde tatt med barna på tur mens mammaene var i utdrikkningslag. Vannski stod på programmet der. Lykke til, tenkte jeg og var glad for at det ikke var meg som måtte stå på vannski i dette været. Nei takk til lungebetennelse, blærebetennelse og alle andre betennelser man sikkert kan få av å stå på vannski i snøstorm. Flere folk i grillhytten ble vinn-vinn. Ludvik fikk underholdning til maten og gradestokken steg et par hakk. Vi delte ut pølser med ketchup og i til gjengjeld fikk vi frukt og sjokolade. Helt grei byttehandel spør du meg. Jeg bytter pølser mot sjokolade any day.

På søndagen våknet vi til fint vær. Igjen. Og vi våget oss ut på tur. Igjen. Skogstur opp til et utkikkstårn denne gangen. Heldigvis holdt snøværet seg vekke og solen seg framme, så jeg ble faktisk svett! Ludvik gikk hele veien selv. Det er utrolig hvor motiverende et tårn, noen broer underveis og et par seigmenn kan være. Takk gud for Nidar.


Stolt og glad for å ha nådd toppen!



Jeg er bare glad ingen datt ned denne trappen

Hurra for en sprek treåring, spreke besteforeldre og en ikke fullt så sprek mamma og puster og peser bakerst i løypen...

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Veronika

Veronika

27, Bergen

Matglad mamma til to. Startet en matblogg på blogspot for noen år siden, men flyttet den til blogg.no i 2015. Da bloggen flyttet ble den også nokså forandret. Holy macaroni er ikke lenger en ren matblogg, men en mammablogg med glimt fra vår hverdag, matoppskrifter, syoppskrifter og DIY-prosjekter. Jeg blir veldig glad hvis du følger meg, og enda gladere hvis du legger igjen en kommentar :) holymacaroniblogg på instagram kontakt: holymacaroniblogg(krøllalfa)gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits